Er du aldersblind? Eller diskriminerer du deg selv, slik jeg gjorde? Og har du noen gang tenkt på hva tverrsummen av alderen din er?
I sommer hadde jeg bursdag, slik jeg har hver sommer.
Jeg ble født en like brennhet juli som denne for nøyaktig 37 år siden. Jeg stirret (ifølge troverdige kilder) på min mor med store, forskrekkede øyne som om jeg spurte henne: “Hvor er jeg? Og hvem er du?” Spørsmål jeg fortsatt stiller meg selv med jevne mellomrom.
Som Sigbjørn Obstfelder sa det:
Jeg ser, jeg ser . . . .
Jeg er visst kommet på en feil klode!
Her er så underligt . . . .
Hvem bryr seg?
Fødselsdag. Et ord som markerer at nettopp JEG ble født – plassert på denne snurrende kloden med vidåpne, svimle øyne.
Men hvem bryr seg, egentlig? Ikke muldvarpen, solsikkene, maurene eller rådyret vi nesten kjørte på i forrige uke.
For dem ser jeg for meg at tiden er noe mer flytende, at hvert sekund er sammenvevd med det neste, som en skikkelig tettstrikket genser der det er vanskelig å få øye på hva som egentlig begynner og slutter hvor.
Det kan selvsagt hende jeg fantaserer, men jeg kan vanskelig tenke meg at de deler opp tilværelsen i slike fordøyelige og feirede biter som vi mennesker gjør.
Eller at de bedømmer: Er dette året, dette livet, godt nok levd? Er denne dagen godt nok utnyttet? Og i disse Facebook-tider: Er dette øyeblikket godt nok dokumentert?
Aldersblind
Jeg ser for meg at for rådyret som sprang ut foran bilen vår og ga barnesetet og bremsen en skikkelig test, så er det slik at det som er, det bare ER.
Uansett hvor mye klokka viser, hvilken kalender man følger eller hva slags viderverdigheter man grubler i hop (jepp, skulle hilse fra min indre buddhistmunk).
Dessuten opplever jeg stadig at folk blir overrasket over alderen min. Og ofte blir jeg overrasket over andres alder.
Er ikke det litt interessant? Det betyr kanskje at det indre bildet av hvordan folk “vanligvis” er i den og den alderen er ganske sterkt. Akkurat som vi har indre bilder av hvordan spanjoler, svensker og indere er eller skal være.
Igjen og igjen må jeg justere bildet av hvordan en 30-åring, 40-åring eller 50-åring egentlig ser ut, snakker, tenker, lever. Og det gjør meg glad.
Det viser at hvordan vi velger å leve og oppføre oss faktisk skinner gjennom såpass mye at man blir litt aldersblind (omtrent det samme som fartsblind, bare uten fart).
Ujevn målestokk
For denne målestokken vi har satt for oss selv – dette tidsbåndet vi har strukket ut for lettere å kunne dømme oss selv og andre – det funker faktisk ikke så overveldende bra.
Det blir omtrent som med værmeldingen, forskning på hvor sunt kanel er eller sånne dommedagsprofetier som får hele sekter til å sette seg i en kjeller fylt med hermetikk. Det gir vekslende resultater, for å si det sånn.
Man kan vanskelig lage noen innholdsfortegnelse over jordens mennesker i ulike aldersgrupper og forvente å bli tatt seriøst.
- 21-åringer – glatt hud, lystig sinn, ivrige øyne, ler mye
- 33-åringer – enkelte smilerynker, selvsikre, spenstig gange
- 46-åringer – litt mer voksen hud, bestemt uttrykk, har mer pondus
- 57-åringer – synlig nettverk av rynker, interesserte, lytter godt
Og så videre.
Hvem installerte aldersklokken?
Hjemme i stua vår i Risør har vi en sånn gammeldags tikkeklokke som klinger med dyp røst hver gang det har gått en halv og en hel time. Man glemmer aldri at tiden går.
Det vil si, det er nettopp det man gjør – man blir så vant til å ha den i huset i årtier (kanskje århundrer) at slekten bedøves og ikke lenger hører lyden av den.
Den bare er der, som en slags stilnet bakgrunnsklang. Akkurat slik alderen er for mennesker.
Vi er så vant til at vi år etter år skal bli “eldre”. Føle oss eldre, se eldre ut, oppføre oss på en eldre måte.
Men hva betyr det egentlig, annet enn at biologien får siste ordet uansett?
Hvem installerte aldersklokken og bestemte at den skulle plinge hver halvtime for å minne oss på det?
Diskriminerer du deg selv?
Jeg skrev en bok sammen med Inger Lise Rypdal for et par år siden, Inger Lises Hemmeligheter. Jeg glemmer aldri inntrykket jeg satt igjen med etter hver samtale med henne.
En av grunnene til at hun både ser ut og virker minst 20 år yngre enn hun er, er rett og slett at hun driter i disse uuttalte aldersreglene. På ordentlig.
Sjelden har jeg møtt en person som virkelig ikke lar den tikkende aldersklokken styre hva hun kan og ikke kan gjøre, føle eller tenke. Som i stedet utnytter hvert øyeblikk på denne kloden til å skape, leve og eksistere.
Da jeg hørte at hun ble treningsinstruktør som 45-åring og forelsket seg som 58-åring, krympet jeg meg i stolen ved tanke på at jeg hadde aldersdiskriminert meg selv allerede som 24-åring.
Kremt, jo det er helt sant. Jeg holdt på med en danseutdannelse ved SpinOff dansestudio i Oslo og fikk for meg at jeg allerede var for gammel til å jobbe med dans. Tenk deg det!
Hvor ung bør man være?
Jeg skulle ikke engang bli klassisk ballerina med perfekt strukne tær. Jeg danset først og fremst jazz, moderne og diverse funkstiler.
Det jeg vurderte å bli var koreograf – altså hjernen bak dansekomposisjonene, skaperen av forestillingen. Den som setter bevegelser, musikk og rytmer sammen og skaper en spennende og meningsfull historie.
Ergo nøyaktig det samme som jeg gjør i dag, bare at jeg gjør det med ord i stedet.
Så hvor ung måtte jeg egentlig vært for at jeg ikke skulle diskriminere meg selv?
Hadde det hjulpet å være 23? 22? Eller var alt håp ute da jeg fylte 18 og et halvt?
Nå ville jeg aldri ha byttet bort yrket mitt, om jeg så ble den nye Kjersti Alveberg.
(Forf.anm: En av Norges beste og mest kjente dansere og koreografer gjennom tidene. Jeg intervjuet henne en gang, vi fant tonen med jordbær og te på verandaen hennes, og kuriøst nok har vi faktisk samme bursdag).
Men poenget hjaller i likevel i veggene: “Hallo! Du var ikke for gammel, du var nesten for ung!”
“Om jeg bare hadde visst!”
Rundt samme tid skrev jeg en magasinartikkel om nettopp den midlertidige illusjonen aldersbrillene våre kan gi (snakk om å ikke se skogen for bare trær!)
Jeg intervjuet både meg selv og tre andre om alder. Blant annet kom vi inn på hva vi tenkte om oss selv 10 år tidligere, sett fra dagens ståsted. Og her kommer gullkornet: Alle, enten vi var i 20, 30, 40 eller 60-årene, tenkte det samme:
“Om jeg bare hadde visst! Hvor flott jeg egentlig var, hvor veltrent kroppen min så ut, hvor bra jeg egentlig hadde det.
Da hadde jeg nok ikke prøvd å få håret til å skjule deler av ansiktet mens jeg snakket, stresset med å smile mindre bredt, trene mer eller eller lurt så mye på hva andre tenkte om meg.”
Prøv selv: Vis en 80-åring et bilde av henne selv som 70-åring og spør hva hun tenker om denne personen. Eller enda enklere: Uansett hvor gammel du er, gjør samme øvelsen selv.
Ingen selvfølge
Men siden vi feirer den år etter år, fødselsdagen, så betyr den åpenbart noe mer for oss enn et tall.
Den gir oss kanskje et minne, en erkjennelse, en mulighet – til å bli født bittelitt på ny hvert år. Kanskje litt klokere, litt stødigere, litt gladere.
Etter hvert lærer vi kanskje å vri oss litt ut av larvetilstanden og flakse med de vingene vi har fått (gule, blå, grønne, røde!)
Selv elsker jeg bursdager, og når jeg tenker etter, så tror jeg kanskje det er nettopp fordi det føles som en bitteliten magisk påminnelse: “Pssst, det er ikke noen selvfølge at du er her, husker du det?”
Nei, det er ikke det. For tiden, tikk-tikk, den renner alltid ut. Og det beste vi kan gjøre er å fylle den med noe vi synes er meningsfylt. Eller hva?
37 = en ny start
Som barn behøver vi ikke ta oss selv i nakkeskinnet for å gjøre nettopp det. Det vi bedriver tiden med har alltid mening for oss, ellers velger vi det ikke.
Det får oss enten til å le, gruble eller lære. Ellers snur vi oss raskt bort og småløper til neste post.
For meg er det meningsfylt å skrive, å reise, å le og å være sammen med familie og gode venner. Å føle at jeg skaper noe, lærer noe, deler noe og hele tiden utvikler meg.
Og tallet 37, hvis du ser på det med numerologiske briller i stedet for med vanlige aldersbriller, så skjer det noe interessant. I numerologien beregner man nemlig tallets energi ut fra tverrsummen av sifrene. 3 + 7 = 10. Og 1 + 0 = 1.
Mitt tall dette året er altså 1. I numerologien betyr dette en ny start, en ny syklus – full av energi, action, styrke, intuisjon og inspirasjon. Intet mindre!
Så da forholder jeg meg til det. Lurt, ikke sant?
Hva er tverrsummen av din alder? Er du åpen for litt eventyr, kan du finne den numerologiske betydningen av tallet her om du vil.
Hvis det som gir DEG mening her i livet er å skrive, er du hjertelig velkommen til å svinge innom her og sette deg på ventelista til mitt kurs i magasinjournalistikk.
Om du fikk 10 år i gave
Og gjør meg en aldri så liten tjeneste. Hver gang du er i ferd med å aldersdiskriminere deg selv, så følg disse trinnene:
1. Le høyt av hvor rare vi mennesker er.
2. Tenk deg at du allerede er 10 år eldre.
3. Se tilbake på all tiden du har kastet bort ved ikke å gjøre det du ville.
4. Riv deg i håret og gniss tenner.
5. Nei vent, du er jo ikke 10 år eldre! Det betyr at … under over alle undre, du har fortsatt sjansen.
5. Velg selv neste skritt.
Vivian
Ps. Kanskje ikke helt tilfeldig at jeg har fått dilla på akkurat denne sangen i sommer:
There is a way to be yourself, I assure you this
There’s a way to catch your dreams without falling asleep
You might as well get it while you can, babe
Cause you know you ain’t getting any
Younger, younger, younger
Are you?
Younger, younger, younger
Are you?
Younger – Seinabo Sey (Kygo Remix)
Hvis det som gir DEG mening her i livet er å skrive, er du hjertelig velkommen til å svinge innom her og sette deg på ventelista til mitt kurs i magasinjournalistikk.
