Alle fornøyd 6

Prøver du å please alle?

Hva har alle nye skribenter til felles? Jo, de prøver å gjøre alle til lags.

Ikke ulikt ellers i livet.

Når vi er nye på et felt – enten det er basketball, gitarspilling, løkhakking, å stå på vannski eller å delta på en fest der vi ikke kjenner noen – så blir vi så opptatt av å se oss rundt og sjekke om vi følger «reglene» at nakken nesten går ut av ledd.

Til slutt ligner vi mer på insekter med fasettøyne enn mennesker.

Blodfattige kopier

Og hva skjer da?

Jo, vi mister vårt særpreg.

Vi blir til bleke, blodfattige kopier som ikke helt vet hvem vi kopierer – hvem som egentlig har funnet opp “malen” vi følger.

Det viktigste er nemlig: Å ikke drite seg ut.

Jepp, det verste vi mennesker kan tenke oss er å snuble så alle ser det i Oscar-trappa.

Det er verre enn tannverk, skilsmisse og å slippe opp for dopapir på hytta.

Å være “innafor”

Hva skjer med skribenter som rammes av dette når de skal skrive sine første tekster?

Jo, de tyr til klisjeer – til måter å si det på som er «innafor».

Først, når råteksten renner ut av hodet som den er, kommer kanskje både lure betraktninger, interessante setninger og velplasserte ord.

Men straks de står der på papiret, valser den indre kritikeren inn med gedigen rødpenn.

Klager og tviler så mye at vi ikke tør annet enn å stryke alt sammen – nuh!

Hva om det ikke er bra nok?

Disse setningene svirrer rundt som i et pariserhjul bak øynene på alle nye skribenter:

  • Tenk om det ikke er bra nok!
  • Tenk om de synes jeg er teit.
  • Jeg kan jo ikke bare finne på noe selv.
  • Jeg er ikke erfaren nok.

Og så videre …

Resultatet blir gjerne en haug med tanker og setninger som virker korrekte, ufarlige og passelig gode.

Men dessverre, slike tanker og setninger når bare ikke frem på samme vis som de som har en særegen energi ved seg.

Man merker det gjerne på en halv mils avstand: Denne skribenten hoster opp omtrent det samme som vi har lest 100 ganger før, på omtrent samme vis.

Din bittelille vri

Hva om du så etter selv – hørte etter, kjente etter – hvordan oppfatter akkurat DU situasjonen, hva er ditt unike perspektiv? Og hvordan høres din unike stemme ut når den forteller?

Dette betyr ikke at du ALDRI kan bruke faste, kjente uttrykk – eller til og med klisjéer – for å beskrive noe. Jeg setter det på spissen her.

Hvis alt du skriver skal være 100% nytenkende, kan det bli slitsomt for leseren å henge med. Det gjelder å finne en passende balanse.

Poenget er at du oftest kan stole mye mer på deg selv når du skriver. Og da mener jeg MYE mer. Selv når du er nybegynner. Slik lar du ditt særpreg få plass i tekstene dine helt fra begynnelsen.

Si det som det er – for deg

For vet du hva? En gjeng med bleke kopier som ikke vet helt hvem de kopierer (og stadig kikker jaget rundt seg) er ikke så interessante å høre på.

Og det de skriver er bare ikke så interessant å lese.

Så vil DU bli lest – våg å si det som det er. For deg.

 

Har du noen tanker om dette temaet? Del med meg i kommentarfeltet under her :-)

Del det du har på hjertet her: