Screenshot 2013-11-16 22.22.35

Å si nei til noe bra — og frykten for å angre på det

Har du også vært i forhold som var bra? Ikke bare bra, men over gjennomsnittet og vel så det? Har du slitt som en løve i Colosseum for å forlate det, uten helt å føle at du fortjener å velge det bort? Da kommer du til å skjønne hva jeg mener.

Jeg har vært i flere forhold som var bra, og mer enn bra. Det samme gjelder jobber jeg har takket ja til og hatt en stund, for så å vite at det var time to go. Jobber jeg har takket nei til selv om de skinte som sjeldne perler og hadde en hale av sultne karrierejegere etter seg (det sa ”glefs” med det samme jeg snudde ryggen til).

Don’t change a winning team

Likevel, there was just something. Hva da? Er du bortskjemt, eller? Kravstor, innbilsk, selvopptatt, utakknemlig? (Velkommen til kveldsshow med min indre kritiker i mine stolteste øyeblikk). Tror du det kan bli bedre enn dette? Er du splitter pine gal?

Skjerp deg, du kommer snart til å falle ned i et hull i asfalten — på Carl Berner for eksempel, der blir de jo aldri ferdig med veiarbeidet — ramle langt og lenger enn langt og kanskje havne helt nede i kloakken med et skvulp, da tenker jeg du angrer på at du var så utakknemlig. Hold deg til det du har. Til kjæresten, jobben, tilstanden du kjenner til.

“Don’t change a winning team.” “Don’t fix something that isn’t broken.” (Du vet, når klisjéene begynner å hagle innenfra).

Glitrende skatter

Marie Forleo sa det så enkelt og oppklarende: ”Even if it isn’t broken, you don’t have to keep it.” Hmm! Det må kanskje ikke fikses, men betyr det at du skal knuge rundt på det resten av livet?

“One woman’s trash is another woman’s treasure.” Treasure! Hører du?

Bare fordi livet er stappfullt av glitrende skatter i alle former og farger, så betyr det ikke at du skal samle opp alle som kommer i din vei og sitte og ruge på dem — bare fordi de er bra, og bedre enn bra. Noen av dem er kanskje ment for andre enn deg.

Hvor mange av oss har ikke smykkeskrin fulle av sølv, gull og grønne skoger som ikke ville fått plass rundt halsen om vi så hadde gått på bransjefest hver fredag? Hus fulle av ting med ”verdi”: Sko, jakker, slips, lekre serviser, laptoper, fancy hudkremer og designmøbler.

Perfekt skrot

Som vi digger og takker gud hver dag for at vi har? Nei. I stedet sitter vi og ser lengtende mot det vi i stedet ønsker oss, med fanget fullt av perfekt skrot.

Enkel ligning: Med fanget fullt (samme hvor perfekt skrotet er), så har du ikke plass til det du lengter etter. Ikke plass! Du kan ikke engang reise deg fra stolen du sitter på.

Da raser jo alt ned, både det lekre serviset, den kjekke kjæresten, den attraktive jobben, de verdifulle smykkene og hele balubaen. Det kan jo bli helt kaos, og hva skjer da?

Ja, hva skjer da? Det får du aldri vite om du ikke legger noe av alt dette lekre greiene fra deg, om så for et lite øyeblikk.

Å gå sin egen vei krever mange utfordrende valg.

Å gå sin egen vei krever at man våger å velge bort.

Nei takk… (uuugh)

Jeg har takket nei til flere gode jobber som mange ville hengt opp ned i Cirque de Soleil for å få. Journalistjobber, redaktørjobber, forlagsjobber. Noen av dem har jeg også takket ja til, det skal være sagt, og ikke angret på.

(Niks, jeg forteller ikke dette fordi jeg skal vise deg at jeg har fått så mange jobbtilbud! Jeg bruker overdrivelse som virkemiddel for virkelig å få frem poenget mitt.)

Jeg takket ikke nei fordi jeg ikke hadde lyst på dem eller fordi de ikke var supre, fristende jobber som ville hevet meg flere trinn på karrierestigen, men fordi jeg kjente at ..?..!..?..!..? (man kan ikke sette en lyd på denne følelsen, men de som har hatt den, vet hva jeg snakker om).

Hver gang knaste det i magen mens jeg gjorde det, som om jeg hadde spist grus og ikke helt klarte å fordøye det.

Jeg har også snudd ryggen til så gode kjærester at jeg nesten skamrødmer over det ennå. Det var ingenting galt med noen av dem. Ikke en ting!

Jeg kunne levd happily ever after både med hvilken som helst av disse jobbene og hvilken som helst av disse kjærestene. Med alle smykkene mine hengende som tykke, glitrende lodd rundt halsen, og sjeldne serviser (som absolutt ikke må knuse eller ripe) i stabler oppetter veggene. Supreme!

De vil jo HA deg!

Så hva har jeg vunnet ved å snu meg bort? Ved å takke nei? Ved å ta på meg ryggsekken og vandre ut i verden atter en gang, dit de fjerne fjell lyser?

Det har vært så vanskelig å gjøre det at jeg nesten har kommet løpende tilbake hver gang. Alt har kallet på meg. Den behagelige sofaen, det hyggelige smilet, den varme favnen, de morsomme samtalene, stearinlysene, kjøttkakene. De gode kollegene, de hyggelige fredagslunsjene, den faste lønna, de spennende utfordringene.

Det er like før jeg roper JA! Selvsagt tar jeg jobben! Den er jo fantastisk. Tusen takk! Og ja, klart vi skal være kjærester! Du er jo kul, snill og morsom som få.

Og innerst inne, kritikeren som klager: De vil jo HA deg! Så hvordan kan du si nei?

Det jeg har vunnet er noe ubestemmelig, men kraftfullt. Noe man ikke vinner på annet vis enn dette: å smertelig velge bort, velge bort, velge bort — til man sitter igjen med kjernen, det aller mest essensielle, akkurat som i en skikkelig god tekst: kill your darlings!

Det som er aller best

Når alle lagene av fristelser er skrelt bort, selv det du liker så godt at du gråter ved tanken, så trer dette frem: Det du ikke vil leve uten. Det du vil bruke det ene livet du har fått på.

Yes! Det som stråler så sterkt at det er lettest å skyve det lengst ned i magen et sted, innerst bak tarmene og kaste et teppe over det og bare la det komme frem i drømmer om natten. Neste morgen kjenner du kanskje fornemmelsen i kroppen, men avfeier det som skyggebilder.

Ikke det som er bra og bedre enn bra, men det som er aller best. For meg. Eller for deg. Det du virkelig, virkelig ønsker deg.

Bortskjemt? Utakknemlig? Kravstor? Kanskje det. Men er det virkelig så kravstort å gjøre det beste ut av de timene man har på jorden, mens man fortsatt har dem, hvis man har mulighet til å velge? Og hvem andre enn deg selv kan bestemme hva som er “det beste” for deg?

Man bare vet det når man vet det.

Man bare vet det når man vet det.

…?…!…?…!…?…!

Ja, jeg fant den mannen som ikke bare var best for meg, men som jeg ikke har lyst til å leve uten. Som er like reisegal, uavhengig, kreativ og full av ville ideer som meg. Som ikke er en ja takk, siden du er så kjekk og snill og god på alle vis, så hvorfor ikke?

Han er alt dette også, men det er ikke grunnen til at vi er sammen. Det vil ikke alltid gå på skinner, fordi det som er aller best, det fører med seg utfordringer på kjøpet.

Nei, det er noe annet, dette ..?..!..?..!..?..! Som ikke kan defineres, men man vet det når man vet det.

Ja, jeg fant den jobben som ikke bare er best for meg, men som jeg ikke har lyst til å leve uten. Som ikke er en ja takk, siden du er så attraktiv og godt betalt og anerkjent og løfter meg himmelhøyt på karrierestigen, så hvorfor ikke?

Jeg ville ikke funnet den rette for meg om jeg hadde knuget meg fast til alt jeg eide før. Jeg hadde ikke kunnet snu meg med vinden og følge flyten om jeg satt i en fancy lenestol hånd i hånd med en kjekk, snill og morsom fyr, lesset ned med lekre, fristende og mer enn gode ting.

Jeg ville ikke kommet så langt i jobben som frilanser, forfatter og gründer – i mitt liv som omreisende eventyrer – om jeg hadde latt meg lede tilbake av de mer enn fristende jobbtilbudene som har kommet min vei med jevne mellomrom.

Hva om jeg angrer?

Men i det avgjørende øyeblikket kommer den. Tvilen. Denne urfølelsen som er programmert til å kaste seg over systemet og kapre det akkurat i det vi er på vei mot noe nytt og ukjent.

Den som fører med seg kvalme, svimmelhet, mageknip og tretthet. Å, for en tretthet! ”Sukk, jeg er så sliten i dag, jeg tror jeg venter til i morgen.” ”Sukk, jeg er så sliten i dag, det er nok best å takke ja”. ”Sukk, jeg er så …. zzzzz”.

For hva om jeg angrer? Hva skal jeg gjøre da? Kanskje jeg angrer om ett år? Om to måneder? Om en uke? I morgen? Om 10 minutter? Hjelp!

La tvilen komme tiltalte til gode

Da gjelder det å la tvilen komme tiltalte til gode. Og den tiltalte, det er deg. Du taler til deg selv, hele tiden, fra underbevisstheten, uten at du er klar over det. Når du handler uten egentlig å skjønne hvorfor, da er det den indre intelligensen som har tatt over.

Og da, ladies and gentlemen, da er det bare å lene seg tilbake og enjoy the ride. Nå er du på bøljan blå, og her flyter det på et helt annet vis enn i sølepytten bak huset, som stadig tørker inn på lite regnfulle dager, så man aldri vet om den kommer til å være der eller ei.

Tillit til grunnlinja

Men når du flyter, så er det et grunnleggende element du er avhengig av: Tillit. Og dette er noe av det vanskeligste man kan være avhengig av.

Hvorfor? Jo, fordi … tillit til hva? Til Gud, universet, vitenskapen, årsak-virkning, tyngdekraften, at snille piker kommer til himmelen, dine egne avgjørelser, dine egne følelser? (Herregud, er du gal? Følelser kan man jo ikke stole på).

Å velge å ha tillit til noe man ikke en gang vet hva er, krever sitt. Men det gir en gut feeling som ikke er farget av tusenvis av år med modernisering, industrialisering, elektrifisering, webifisering, retusjering, kakekrem på sprayflaske og dopa kyllinger i trange bur.

En sånn RÅ følelse, som om du står midt i skogen alene og ser deg rundt og tenker hvor i helsike er jeg nå? Ingen holdepunkter, ingen kompass, ingen guide, og ingen mobildekning. Ikke engang et villfarent rådyr i sikte. (Niste med brunost, nei? Glem det.)

Hva må du stole på da? Jo, dette noe som knirker helt innerst mot skjelettet, der hvor hjernebarken møter ryggraden møter magen møter fotsålen. Kall det gjerne grunnlinja.

Bli en stifinner

Og så må du bare gå. Kjenne etter, følge din innebygde evne til å tolke spor og tegn på veien. Et fuglekvitter, en kvist som knekker, en sky som flyter litt saktere over tretoppene. Som et Cro Magnon-menneske, som en stifinner, som Askeladden.

Vil du finne hjelpere på veien? Ja. Er de alltid som du tror? Nei. Noen ganger gir de deg et skohorn som du ikke aner hva du skal bruke til før du kommer til neste korsvei, eller neste, eller neste. Men du kjenner likevel at det er best å ta det med.

Betyr det at du må åpne sansene dine litt ekstra og ikke engang ta med deg en sånn bitteliten melkesjokolade på veien, en sånn som ligger helt ved kassa i butikken, som nesten ikke teller? Ja.

Fullt og helt ansvarlig

Da er du på vei. Og shit, det finnes ikke noe mer skremmende. Men heller ikke noe mer levendegjørende — enn å være fullt og helt ansvarlig for hvert skritt, for hvert valg, for hver konsekvens.

Når du har kjent på dette, gratulerer. Gratulerer på samme måte som til en soldat som returnerer fra slagmarken med kruttstøv i ansiktet og vil ut igjen.

Du befinner deg i selveste Virkeligheten, uten flytevest eller puter under armene. Likevel flyter du, eller hva?

Så flyt.

 

Del det du har på hjertet her: