Mens biologien, universet og kanskje en gud skriver sin historie i meg, skriver jeg på min egen. Mine egne ord må ned på papiret, uansett. Jo, de må det!
”Slapp av og nyt tiden, å være gravid er et under, og barna vokser så fort. Legg alt annet til side, du har nok av tid etterpå, når de blir store. Bare vent, med ett er de 18!”
Bare vent? Legge alt til side? Nyte tiden? 18 … som i atten? Utenkelig. Jeg MÅ skape, må skrive, nå.
Bare Darwin, J.K. Rowling og du som er som meg vil forstå hvor mye det haster.
Biologisk nødvendighet
Joda, jeg skaper allerede. Noe stort! Noe uendelig viktig og verdifullt. Men jeg gjør det ikke selv. Kroppen min gjør det. Noe utenfor (eller kanskje innenfor) meg selv gjør det. Noe som med biologisk nødvendighet presser seg frem, bokstavelig talt, og blir til noe fra et lite frø.
Slik blomster gjør det i jorden, slik appelsiner og epler gjør det på trærne, slik frosken blir til fra et rumpetroll, slik sommerfuglen vrenger seg fra larve til puppe til et vesen med fritt, fargerikt vingespenn.
Det bare skjer, og min rolle i dette er mer som en slags kapsel, en puppe, en frøbærer. Som den såkalte Jomfru Maria er jeg benådet, beåndet, med en naturens gave, etter minimal egeninnsats.
Ingenting jeg gjør kan fremme, stanse eller endre prosessen. Ikke tankene mine, ikke handlingene, ikke gode, kreative intensjoner. Ikke trangen til å bestemme selv.
”Sett deg ned, og la kroppen gjøre jobben”, sier denne kraften som ingen vet hva er, den som finner opp og skaper og former alt som er i sitt bilde.
Ja, jeg kan ta et par slurker omega-3, gå en bekkenløs tur eller unngå å dytte i meg for mye marshmallows, men jeg kan ikke virkelig påvirke, ikke selve grunnprosessen.
Det vokser et menneske i meg, som et tre i skogen, en nøtt inni kokosnøttskallet, en kenguru inni en kenguru inni en kenguru, som i en kinesisk dukke.
Gudinne eller vettskremt jordboer?
I forrige uke tok jeg gravidbilder hos proff fotograf.
”De ser gudinneaktige ut”, sier en venninne, og jeg ser nøyere på dem.
Den perlebesatte slørkåpen ligner virkelig en bruds skrud. Den føyer seg etter kroppens nye former og ligger som et megetsigende slep langs gulvet. Er jeg plutselig en dronning, fordi jeg bærer mer enn meg selv?
Magen ser vakker og naturlig og meningsfull ut, og jeg føler det også slik. Jeg er i øyeblikket stolt av å være en blomsterpotte, en frøbærer på jorden, at kroppen min er en del av den forunderlige naturen som har denne evnen i seg.
Samtidig har jeg i store deler av svangerskapet følt meg fremmedgjort, uvel, redd og forvirret. I den absolutt største delen av graviditeten har det ikke føltes slik som i dag.
Når noen tar over kroppen din
Tenk deg, Mann, eller du som ikke har vært der selv, at noen tar over kroppen din, og til dels sinnet ditt, fra én dag til en annen.
Noen røsker plutselig opp døra til førerhuset (som du ikke ante at eksisterte: “er det en dør her, og kan den åpnes?”), setter seg kjekt inn, napper ut tenningsnøkkelen og kaster den ut av vinduet, setter i sin egen, medbrakte nøkkel og gjør om på alt der inne. Interiør, farger, kvalitet, hestekrefter. Alt!
Skikkelsen ser såvidt på deg, eller forbi deg, før han eller hun presser deg inn i baksetet sammen med en haug med annet stæsj som du ikke aner hva er. Du mister nesten pusten.
Hun henger en illeluktende Wunderbaum i frontruta og kjører i gang. Først på lavt, ruset gir, svingete og vilkårlig som om dere er på en vestlandsvei som balanserer mellom fjell og hav. Fort der du aldri ville kjørt fort, sakte der du selv ville frest videre og hatt kontroll.
Så går det plutselig i rasende fart, som i en berg- og dalbane.
Kidnappet på høylys dag
Du blir kvalm, uvel, blikket sløret og du må holde deg fast — i din egen kropp! Du kaster opp og vet ikke lenger hvor eller hvem du er. Og hvem er denne kraften, denne figuren, som har tatt over livet ditt? Som har kidnappet deg på høylys dag, uten noen forklaring, tillatelse eller gyldig grunn.
Figuren i førersetet, du kan ikke se ansiktet, bare en skisse av en ferm, målrettet kropp som girer, gasser og clutcher, er helt i sin egen verden. Du kvalifiserer ikke engang til “passasjer”, du er mer som bagasje.
Du roper at du ikke orker mer, du blir kvalm. ”Slipp meg av! Nå! Og kast ut den ekle Wunderbaumen, det er min bil!”
Hun enser deg ikke. Hun har sin misjon. Posten skal frem, og du er en skarve konvolutt. Beskjed fra høyeste hold, selveste Skapelseskraften. Jepp, ikke bare på jorden, men i universet!
Dere kjører inn i en tunnel, det blir mørkt og grått og tungt å puste. Alt du har spist forsøker å kravle seg opp igjen langs spiserøret så det etses et hull i bunnen av halsen, og det hjelper ikke å svelge.
Når kommer jeg ut?
Du sitter inneklemt så lenge at du blir støl, trøtt, passiv og går i ett med den intense kvalmen. Du er sulten og tørst, men orker ikke tanken på mat eller drikke. Kramper i leggene. Er det dette som er livet nå?
Tunnelen er uendelig lang, når kommer dere ut igjen? Du roper: ”Når kommer jeg ut?” og hører et ekko som fra midten av magen.
Du vet ikke lenger om du sitter eller ligger, det er som om kroppen ikke lenger kan måles vertikalt eller horisontalt, den er mer en slags skjev kube, et forskjøvet prisme som man ville trenge et par Einstein for å regne ut logikken bak.
Du kjenner noe sprenge seg frem fra innsiden, fra midt i magen, som om noen pumper opp en luftmadrass der inne. Kvalmen kommer derfra, alt kommer derfra, selve Livet kommer visst derfra.
Du er uendelig trøtt og forsøker å sove, men brusk, blod og væsker bobler, syder og blander seg, mens Afrodite hvisker og ler i øret ditt: ”Befrukt meg, sa du, sa kroppen din, var det ikke dette du ville?”
Hvem pumper?
Mens din nye, selvoppnevnte sjåfør speeder gjennom tunnelen — alt er mørkt, uvisst og fullt av kvalmende, uforutsette svinger — vokser du, kroppen din. Å, som du vokser!
Som om noen pumpet deg full med luft, eller kanskje gummiballer, eller innvoller, innenfra.
Det pumper og pumper, og magen din sveller som en ballong som vil sveve til værs på tivoli. Å, den som var ute i friluft og kunne gå på tivoli!
Du holder deg fast i setet, i det du får tak i, skriker så lyden går i ett med bremsene på den underlige, ukjente bilen.
Brått saktner hun farten, ser såvidt bakover i din retning og sier med dyp røst: “Er du klar?”
Klar? Som en overmoden, andpusten papaya sitter du i baksetet på bilen som en gang var deg, svellet som en overgjæret bolledeig som flyter ut over alt. Det dunker og sparker der inne, dulter, skraper og presser.
Smertefull lykke
Et fremmed vesen er på mystisk vis kommet inn i deg og vil ut. Det føles som om navlen er på vei mot skuldrene, mens hjertet presses ned i urinblæra. Alt i anatomien er i ferd med å bytte plass.
Du er et puslespill i biter som ingen lenger husker hvordan hører sammen. Kanskje denne delen går her, eller passer den bedre ved haken? Er dette en blære, tro? Den trenger sikkert ikke så mye plass. Og er ikke det et tarmhjørne? Uansett, livets mor har forkjørsrett.
Du ser ut av vinduet et øyeblikk og oppdager at dere er på vei ut av tunnelen. Landskapet, Verden, finnes igjen, og naturen er overraskende vakker.
Du ser sol, fjell, hav, grønt gress og fugler som seiler tyst i luften. Frådende bølger slår mot svarte klipper og skaper en susende lyd.
Du opplever et flyktig øyeblikk av det som kalles ”lykke”.
Du ser ned mot det som en gang kun var dine egne innpakkede innvoller, men som nå er fylt av noe stort:
“Hvem er du? Hva gjør du her? Hva vil du? Med meg?
Er det kneet ditt jeg kjenner mot ribbeinet mitt? Fingerneglene dine som skraper mot baksiden av lungene? Hjertet ditt som dunker sånn i ørene mine?”
Et frø som skaper et frø
Saltvann fra alle verdens hav samler seg brått bak øynene, i hjertet og kanskje aller mest i beina.
Du er plutselig havet, skogen og himmelen selv, bølgene som slår mot steiner i strandkanten, du vet ikke lenger forskjellen, og det føles som å sprenges og likevel bli bitteliten, som et universfrø som ikke aner hva det gjør her. Slik ingen frø noengang vet noe.
Du åpner vinduet og trekker inn den friske luften.
Nei, det er ikke din bil, ikke nå lenger. Den ser ikke ut som din bil, den føles ikke som din bil, og den kjører ikke som din bil.
Noen har tatt over som du fortsatt ikke kjenner og kanskje aldri vil kjenne. Men du må likevel puste, eksistere og til og med akseptere at dette er deg, det er ditt liv, her og nå, og det er fylt av noe fremmed. Noe som tilhører naturen, den store sammenheng, mer enn deg.
En liten bit av verden
Men skal dette nye få fylle hele livet ditt fra nå av og i all fremtid? Er det alt som er?
Skal denne fremmede føreren få styre alt som er deg, du som selv en gang var et frø av uante muligheter som sprengte deg inn i noe(n) og ut igjen og ville noe, noe eget, så intenst, med naturens egen styrke?
Nei, for er du ikke et frø som skaper et frø som vil skape et frø som igjen vil skape et frø? Og hvis noen ikke skaper, vil andre gjøre det. Vi er alle forbundet av denne usynlige viljen som sprenger seg fram et eller annet sted uansett. Livet vil seg så sterkt.
Alle er vi små biter av verden, naturen — ja, universet! Selv om du glemmer det der du sitter på kontorstolen og kjenner blodårene presse litt for mye bak knærne.
Du blir kanskje svimmel og reiser deg for å hente en kopp kaffe. Men ikke et øyeblikk tenker du på at svimmelhet kanskje er vår sanne natur, slik denne kloden vi er hektet på svirrer og svirrer i det tomme rom, og verken opp eller ned egentlig finnes noe sted.
Noe til deg, noe til meg
Like mye som hver partikkel i det uendelige mørket vi alle er omgitt av, i eller utenfor livmoren, har sin plass og sin misjon, har du det — slik ditt voksende frø også har det. Og det skal være et samspill.
Noe til deg, noe til meg. Kjærlighet, trygghet, mening, mål, sammenheng. Retning.
En puslebit her, en puslebit der. Et strøk av friluft, et dykk i dypets dyp, en piruett, en tango eller en tung, tung gressklipper som må dyttes frem i en åker av ugress du ikke kjenner.
En varme i hjertet, en flagring i magen, en kald klut mot pannen.
Et glimt av lys, en ballong som stiger til værs, lyseblå eller i din yndlingsfarge, en følelse av uforklarlig eufori, av tyngde, av ansvar, av følelsestetthet.
Å både skape og bli skapt
Nei, du er ikke bare deg. Det har aldri vært mer tydelig. Du er mer, mye mer. Både i dag, i tunnelen, og utenfor. Gravid eller ikke gravid. Og du vet ikke, kan ikke vite, rekkevidden av det hele — fysisk, psykisk eller sjelelig.
Du er både noe som skjer, av seg selv – som vokser, utvikles, eldes, skapes – og noe som gjør, velger og skaper selv. Du er begge sider av samme sak.
Du er både en skriver og en som blir skrevet.
Å finne balansen er å vandre på en vinglende sytråd over åpent hav. Barbeint, og med veldig stor mage.
Alle foto: Roy Moss
(De som er fra fotostudio innendørs er tatt hos Haslien fotografer utenfor Sarpsborg, spesialister på bl.a. gravidfoto. Roy har knipset “behind the scenes”) 
