Drømmer du om å leve av å skrive? Bøker, artikler, blogginnlegg. Tekster som treffer, opplyser og berører? Da vet jeg nøyaktig hvordan du har det.
Vet du hvor lenge jeg drømte om å gjøre det før jeg satte i gang for alvor? I 20 år. Jeg startet nemlig med å drømme allerede da jeg var 5, sånn for sikkerhets skyld.
Jeg husker ikke lenger hva som trigget denne intense lengselen etter å sette sammen bokstaver på logisk og magisk vis.
Det beste jeg visste
Det hadde nok noe å gjøre med alle bøkene vi hadde stablet rundt omkring i huset, langs gulv, vegger og tak. Helgeavisene som lå i bunker ved siden av lesestolen til moren min.
Alle kveldsstundene der jeg åpnet to permer og trådte inn i en annen verden, en fantasivirkelighet (herlig selvmotsigelse, ikke sant?) – der man aldri kunne vite hva som ventet på neste side.
Det var langt på vei det beste jeg visste. Å tenke-lese-skrive. Å oppleve noe inni hodet, bare ved å bruke øynene og hjernen.
Men hvordan kunne jeg bruke denne lysten til å BLI noe med å skrive?
Når drømmen er utålmodig
Jeg overtalte foreldrene mine til å lære meg å skrive bokstaver, nå med det samme. Jeg kunne nemlig ikke vente til jeg ble 7 og skulle begynne på skolen. 2 år! For en 5-åring var det som å si “Bare vent til sola bytter plass med Mars”. Utenkelig, ufattelig. Nå!
Jeg begynte med å skrive nyhetsnotiser fra Dagsrevyen – av alle ting.
Hvordan i alle dager jeg hadde kommet på at noen hadde skrevet det de snakkende hodene sa på skjermen hver kveld aner jeg ikke.
Men disse små snuttene med informasjon inspirerte meg altså til å forfatte mine egne.
Her er et par av dem:
Et sted må man begynne
Så var det over på eventyr og historier. Eller nei, først syntes jeg det var en god idé å “gjendikte” en kjent og kjær sang (da var jeg 5 1/2 – og lillesøster Helene var 2):
For et talent!
Mange år senere utdannet jeg meg innen sosialantropologi, språk, journalistikk og litteratur.
Og hver gang jeg hørte om noen som var forfatter eller som levde av å skrive, fikk jeg store stjerner i øynene som lyste og spraket som et St. hansbål ved midnatt.
Møtte jeg en av dem, klarte jeg nesten ikke konsentrere meg om noe annet enn at denne personen SKREV (det hun selv ville), ble lest og fikk betalt for det. Halleluja.
Når lykkealarmen går
Da jeg skjønte – midt i en samtale i en pause på journalisthøyskolen – at det var mulig å skrive frilansartikler for magasiner og aviser og få betalt for det, uten å være ansatt i noen av dem, ringte det en slags lykkealarm i hodet: PLINGEDINGEDING!
“DET skal du. Det SKAL du. Det skal DU.”
Mens jeg lærte meg hvordan jeg skulle gjøre dette, var det som om verden ble mykere og mer formbar, duftene ble sterkere og lydene mer harmoniske. Det var nummeret før asfalten under meg fikk en gylden lød.
Alt ble gøyere, alt! Fordi jeg var på rett vei. Jeg hadde ramlet meg inn på selveste Skjebnestien, den jeg hadde drømt om helt siden jeg var så liten at jeg skrev noen av bokstavene bak frem.
“Det går jo ikke an å leve av å skrive”
Det tok meg nesten 30 år å komme hit fra den første gnisten var tent.
Vet du hva jeg virkelig skulle ønske jeg hadde den gangen jeg bestemte meg for at dette var det jeg ville?
Den gangen folk så på meg med mistro i øynene og mumlet at det var selvsagt bare å prøve, men det går jo ikke an å leve av å skrive akkurat (med mindre du skaffer deg en av de få faste jobbene i medie- eller bokbransjen).
En guide. En skikkelig erfaren, street smart og omsorgsfull guide – med kart, kompass, vannflaske og niste – som kunne føyse blidt av de fornuftige rådene, ta meg i hånda og geleide meg gjennom den skumle, fascinerende jungelen jeg visste ledet meg til min uunngåelige hellige gral: Skrivelivet.
Skjulte Tarzan-slynger
Jeg glemmer det aldri, følelsen av å tre inn i dette landskapet skritt for skritt, med helt feil sandaler og spraglete hodeplagg, hodelykt på skeive, smilet på hell, og se at jøss, er det noe bak dette enorme palmebladet her?
Kan man man virkelig klatre opp denne stammen? Er det slik man skal behandle et slangebitt? Kan man drikke vann fra denne bekken? Finnes det egentlig noen vennligsinnede arter her?
Og hvem kunne ane at det fantes skjulte Tarzan-slynger i trærne som gjorde overgangene så mye lettere? Wow.
“Jeg skulle ønske jeg fikk mulighet til å ta Vivians kurs da jeg startet som frilansjournalist for 12 år siden! Er det noen som bør lære bort det hun kan, så er det Vivian. Hun er et oppkomme av gode ideer, skriver kjempegodt og har alle hemmelighetene for suksess i ermet.”
Anneli Mjøen, frilansjournalist, forfatter og yogagründer
Klikk her for å slynge deg inn på ventelista til mitt online-kurs i magasinjournalistikk ;D
Det første skrittet
Derfor har jeg rett og slett påtatt meg oppgaven å bli DIN guide på veien. Mot din skrivedrøm. Intet mindre.
For er det noe jeg raskt fant ut, så er det at uansett hva du ønsker å skrive – artikler, bøker, blogger – så er magasinartikler faktisk en veldig god måte å komme inn i gamet på.
Arbeidet med en artikkel er avgrenset, konkret, målrettet. Du kan følge en mal og bruke alle slags inspirasjoner fra hverdagen og verden rundt deg – uten å bruke årevis på å forfatte en hel bok med troverdige, fiktive karakterer, genialt og drivende plot, detaljerte miljøbeskrivelser, dialog og timing.
Du får prøve deg i miniformat.
Finne en god idé, forme og kna den så den passer i et spesifikt konsept, strukturere den og innhente den informasjonen du trenger for at den skal bli spennende og fengende for leseren. Denne øvelsen er verdifull i seg selv.
Vil du satse som proff skribent, finnes det dessuten velprøvde metoder for å selge inn ideene din til redaksjoner og tjene penger på dem. Og takk og pris: Det tar deg ikke årevis, slik det gjerne gjør å skrive en 300 siders bok som henger sammen.
Å knekke koden
For hver gang du skriver en artikkel øver du på høyt nivå. Du utdanner deg selv til å bli en bedre og bedre og bedre skribent. Til du en dag sitter der og kjenner det i fingrene, i hjertet, i sjelen, at NÅ er det din tur.
Nå vet du hvordan du skal tenke, skrive, forme ord og setninger og avsnitt og kapitler. For du har øvd deg på et miniunivers, og du har skjønt det. Du har knekt koden.
Da er verden din. Da er det ingen som kan stoppe deg. Da kjenner du hemmeligheten som gir deg limo (med firehjulsdrift) og rød løper gjennom jungelen.
Det er denne følelsen jeg så gjerne vil gi deg. Dette lysende skattekartet og alt som hører med. En lykkelig kickstart i et ukjent, men akk så spennende terreng.
For ingenting er bedre enn å kjenne at du faktisk begynner å bevege deg i det landskapet du alltid har drømt om. At du er der!
Ja, du har fortsatt myggstikk, gnagsår, varmt vann i flaska og edderkoppfobi. Men målet er ikke lenger DER, det er HER. Det er som frisk vind i håret, fjelltopp, solnedgang, varme kyss og bølgebrus på én gang.
Velkommen inn i DIN skrivejungel – her har jeg laget et skattekart for første del av reisen for deg <3
