Ja, det stemmer. Et Broadway-show! Eller en Hollwood-film om du vil.
Du har sikkert hørt at tekster som utstråler en følelse treffer bedre enn en tekster som bare er … tja, en tekst. Så hva er egentlig forskjellen mellom et ark med ord spredt utover papiret, et mønster i svart-hvitt som ikke gir noen videre opplevelse, og en tekst som vibrerer av liv?
Ikke bare blir ordene til bilder. De blir kanskje til og med til en film som utspiller seg for ditt indre øye. En Hollywood-film, med tilhørende stemningsskapende musikk.
Underliggende “melodi”
Noe jeg mener er avgjørende for om en tekst utstråler følelse, er hvilken underliggende “melodi” eller rytme den har, og hvor godt denne passer til innholdet.
Tenk deg at du ser en musikal på scenen i Oslo eller London. La oss si at du ser kjenningslåta fra Annie: It’s a hard knock life.
I stedet for melodien og rytmen du er vant til å høre, den som gjør at du i hemmelighet tramper takten under setet, så er det helt tyst i salen, og de sier bare: ord. Akkurat de samme ordene som du er vant til å høre, men uten melodi.
(Hvis du ikke har noe forhold til Annie, se for deg en melodi fra en annen forestilling som baserer seg på musikk, som for eksempel Les Miserables eller The Sound of Music.)
It’s the hard-knock life for us!
It’s the hard-knock life for us!
‘Steada treated,
We get tricked!
‘Steada kisses,
We get kicked!
Nå er det nesten ikke mulig å lese disse ordene løsrevet lenger, uten å høre melodien for sitt indre øre. Så kjent er den.
Men ser du hvordan denne teksten faktisk HAR en rytme i seg, også uten musikk? En slags rebelsk BAM-BAM-BAM som slår deg litt i magen? Den opprørske rytmen understrekes ytterligere med melodien de har valgt å bruke.
Et bevisst valg
Det finnes selvsagt mange fantastiske teaterstykker og filmer uten musikk av noe slag. Og det understreker bare et viktig poeng: Det er også et bevisst valg! Der er stillheten den tilhørende “musikken”.
Kanskje stillhet passer best som bakgrunnstone for akkurat den teksten. Det kan gi en minst like sterk effekt.
Poenget er at hvis helhetsinntrykket ikke passer med teksten du skriver, enten det ligger en melodi og rytme bak eller er tyst som i graven, så føler publikum det umiddelbart: Her mangler det noe – en flyt og en sammenheng. Det mangler en følelse.
Dunk. Dunk. Stopp.
Et godt eksempel på en tekst som ikke mangler følelse og som utnytter en musikalsk effekt, er de første ordene i Karl Ove Knausgårds første bok i serien Min kamp:
«For hjertet er livet enkelt: det slår så lenge det kan. Så stopper det».
Dunk. Dunk. Stopp.
Ikke sant? Han har rett og slett imitert et hjerte med ordene sine, og han lykkes til de grader.
Så avansert behøver man absolutt ikke være i en tekst som ikke har skjønnlitterære ambisjoner, og jeg innser at denne bloggposten kanskje grenser mot nerdeland.
Bestefaren min var komponist og dirigent, og selv har jeg drevet med dans og koreografi i mange år, så kanskje er jeg både arvelig og erfaringsmessig belastet når det gjelder dette temaet.
Backer opp innholdet
Jeg mener ikke at alle tekster og artikler skal kunne synges eller følge et rim! Absolutt ikke. Men, hvis du er åpen for å tenke på tekst på en musikalsk måte, så mener jeg at du har en stor skrivefordel.
For å forstå hva jeg mener må du kanskje bruke litt fantasi og vri litt på vante begreper. Jeg snakker om dette noe som anes bak teksten, en subtil rytme som trer frem mens du skriver, som man i vid forstand kan kalle en “melodi”.
Dette kan absolutt være en varierende melodi som forandrer seg dynamisk utover i teksten, akkurat som i et musikkstykke. Men den må passe til og backe opp innholdet.
Og den må kunne FØLES. Da er publikum ditt.
Hva slags tanker eller erfaringer har du rundt dette temaet? Del med meg i kommentarfeltet under 
Lyst til å se Annie-låta MED melodi og rytme til?
Det anbefaler jeg virkelig å bruke et par minutter på, for den er et lite mesterverk, og rytmen i den er et supreme eksempel på hva som skaper følelser i en forestilling:
