Hva gjør du når teksten din virker like blodfattig som Dracula på en solskinnsdag? Her får du 4 løsninger som du kan prøve med en gang.
Da jeg spurte mine følgere hva de virkelig trenger hjelp til når de skal skrive, kom dette langt opp på lista: Å få teksten til å leve.
Hvordan sikre at du både engasjerer med ord og skaper følelser hos leseren (slik at folk faktisk gidder å lese videre)?
1. Bruk en engasjert og genuin skrivestemme
En historie som høres ut som om den fortelles av noen med personlighet og ikke en forhåndsprogrammert datamaskin (eller en blodfattig Dracula om du vil) når rett inn til hjerterøttene på leseren din.
For vet du hva som berører? Opplevelsen av at den som skriver er genuint til stede i ordene, på en autentisk måte.
For å oppnå dette hjelper det å skrive litt mer som du snakker. Få det ut, rett fra levra først, så kan du redigere og flikke på det etterpå.
Alt for mange skribenter endrer personlighet totalt så snart de skal sette ord på papiret.
Plutselig høres man ut som en britisk hovmester fra 1800-tallet, eller norsklæreren som retter siste stiloppgave søndag kveld.
Når man bare kunne vært seg selv … Er det ikke rart?
Det finnes mange gode friskrivingsteknikker som jeg går nærmere inn både i det kreative skrivekurset mitt, Finn din skriveglød, og i journalistutdanningen på nett, Bli magasinjournalist.
Men kort fortalt: Ingen kritikk i første omgang. Bare få ut idéen din, tankene dine, ordene dine, helt ustrukturert og usensurert – få hele rukla ned på papiret.
Når det står der svart på hvitt vil du se at din måte å tenke og snakke på skinner mye mer gjennom enn om du tenker over hvert ord og hver setning og hvordan de skal plasseres i forhold til hverandre.
Så gjelder det å kunne redigere seg selv i etterkant, men dette skal vi ikke gå nærmere inn på her og nå.
2. Vær spesifikk, ikke generell
Jo mer detaljer du bruker i dine beskrivelser, jo mer troverdig og levende virker teksten.
Se på forskjellen mellom disse setningene:
A) Han går inn på badet.
B) Henrik rusler inn på det gamle badet.
Hva er forskjellen? Den første setningen er generell, den neste mer spesifikk.
Du får mer detaljer i setning nummer to – “Han” blir til Henrik, å gå blir til en spesiell måte å gå på (rusle) og badet er plutselig gammelt, noe som endrer vårt indre bilde av det.
Alle detaljene gjør bildet mer levende for deg mens du leser. Eller hva?
Noen ganger kan det selvsagt lønne seg å spare på detaljene, det kommer an på hvilken effekt du ønsker.
Men for å få en mer levende tekst gjør det underverker å være spesifikk.
3. Bruk sanser – syn, lyd, lukt, følelser
Beskriv en situasjon på en mer troverdig og levende måte ved å spille på sanseopplevelser som leseren kan kjenne igjen.
Se på forskjellen her:
A) Hun hadde ikke lyst på kake. Hun følte seg dårlig.
B) Aurora kjente magen vrenge seg ved tanken på den store bløtkaken. Den søtlige duften fylte rommet. Bestikket klirret mot serviset og gjorde henne nummen.
I første sekvens får vi et stykke helt renskåret informasjon, uten noe ekstra vi kan se for oss, føle, dufte eller høre.
(Ja, ”hun følte seg dårlig” er på en måte en følelse, men den er uspesifikk. Vi vet ikke hvor eller hvordan hun følte seg dårlig – i magen, i hodet eller noe helt annet?)
Dette kan funke fint i rett sammenheng. Men vil du skape mer levende bilder i leserens hode, vil bruk av sanseopplevelser gjøre susen.
I sekvens nummer to får vi både delta i følelsen hennes av at magen vrenger seg (følelse), vi får vite at bløtkaken er stor (syn), vi kjenner en søtlig duft i rommet (lukt) og hører bestikket klirre (lyd).
Slik kommer vi raskt inn i handlingen og er til stede på en helt annen måte.
Teksten lever mer. Lurt, ikke sant?
4. Skap dynamikk og spenning
Hva er en kropp uten pust og bevegelse? Ikke stort mer enn et skall.
Det samme gjelder i grunnen for en tekst. Men hvordan vet vi om en tekst puster og lever?
Jo, på graden av bevegelse og dynamikk i ordene og setningene.
En levende tekst har gjerne en form for spenningskurve, enten eksplisitt eller implisitt.
Leseren sitter bittelitt på nåler og vet ikke helt hva hun kan forvente seg rundt neste sving.
Hvilken rytme som råder eller hvor mange ord og stavelser hun kan regne med i hver setning.
Hun blir stadig overrasket og stimulert, men på en behagelig måte.
Slik kan du gjøre det
En levende tekst er altså variert. Ikke stakkato og forutsigbar, men dynamisk og flytende.
Se på disse to tekstsekvensene:
A) “Men det er lett å tvile. Hva om jeg angrer?”
B) “Men i det avgjørende øyeblikket kommer den. Tvilen. Denne urfølelsen som er programmert til å kaste seg over systemet og kapre det akkurat i det vi er på vei mot noe nytt og ukjent.
Den som fører med seg kvalme, svimmelhet, mageknip og tretthet. Å, for en tretthet! ”Sukk, jeg er så sliten i dag, jeg tror jeg venter til i morgen.” ”Sukk, jeg er så sliten i dag, det er nok best å takke ja”. ”Sukk, jeg er så …. Zzzzz”.
For hva om jeg angrer? Hva skal jeg gjøre da? Kanskje jeg angrer om ett år? Om to måneder? Om en uke? I morgen? Om 10 minutter? Hjelp!”
Ser du hvordan sekvens nummer 2 lever mer enn nummer 1? Hvorfor?
Det er flere grunner til det, men én av dem er at jeg veksler mellom setningslengder, samt bruker oppramsing og indre dialog, slik at jeg skaper en uforutsigbar rytme.
Dette skaper spenning og nysgjerrighet. Leseren puster og beveger seg dynamisk fremover sammen med teksten.
Mitt mest leste blogginnlegg
Sekvens B er tatt fra mitt mest leste og delte blogginnlegg noensinne, ”Å si nei til noe bra – og frykten for å angre på det”.
I denne teksten brukte jeg mye dynamikk og varierende rytmer – og folks reaksjon er nettopp at den er levende, den skaper følelser og engasjerer.
Vel, dette var bare en liten smakebit om hva som skal til for å skape en levende tekst. Håper du fikk noe nyttig ut av det!
Gode vibber fra Vivian
Ps. Lyst til å jobbe profesjonelt som skribent? Da er det bare å sjekke ut onlineprogrammet Bli magasinjournalist Premium her.
